I november 2016 prosederte jeg på vegne av en klient en sak for Agder lagmannsrett med referanse LA-2015-91783 som gjaldt det prinsipielt viktige spørsmålet om NAV har adgang til å omgjøre egne vedtak til ugunst for brukeren flere år etter et innvilgelsesvedtak.
Er det slik at forvaltningen står helt fritt til å omgjøre egne vedtak som baserer seg på en vanskelig og skjønnsmessig juridisk-medisinsk vurdering – bare fordi en ny saksbehandler flere år senere konkluderer annerledes i denne vanskelige skjønnsmessige vurderingen? I hvilken grad innskrenker brukerens rettssikkerhet og behov for forutberegnelighet forvaltningens adgang til å omgjøre vedtak til ugunst for brukeren?
Forvaltningsloven § 35 gir et forvaltningsorgan adgang til å omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom «vedtaket må anses ugyldig». Loven angir ingen begrensninger med hensyn til tid, hvem som kan bebreides for feilen, konsekvensen av omgjøring, mv.
Det ble fra Staten v/Arbeids og Velferdsdirektoratet gjort gjeldende for lagmannsretten at ugyldige vedtak kan omgjøres uten hensyn til om det er forvaltningen eller parten som kan bebreides for feil som har medført ugyldighet.
Flertallet i lagmannsretten konkluderte i den aktuelle saken med at omgjøringsvedtaket inneholdt feil, slik at omgjøringsvedtaket av denne grunn var ugyldig. Etter min mening trakk andrevoterende frem et viktig poeng; også hensynet til den som er tilgodesett i vedtaket som vurderes opphevet skal inngå som ledd i ugyldighetsvurderingen etter forvaltningsloven § 35.
I tilfeller hvor brukeren ikke kan bebreides for at NAV opprinnelig fattet feil vedtak, la lagmannsretten dermed korrekt til grunn at hensynet til at brukeren har innrettet seg etter innvilgelsesvedtaket skal inngå som et ledd i ugyldighetsvurderingen. Dette er den eneste måten forvaltningen kan sikre at brukerens rettssikkerhet og behov for forutberegnelighet blir ivaretatt. Det gjenstår nå å se om NAV justerer sin praksis etter lagmannsrettens retningslinjer.
