Personskadeerstatningsretten er kjent for å være et dynamisk rettsområde. Ikke minst gjelder dette saker som involverer bilansvar. Personskadesaker etter trafikkulykker berøres av regelverket i bilansvarsloven, skadeserstatningsloven, forsikringsavtaleloven, foreldelsesloven, samt omfattende rettspraksis. Gjentatte ganger har vi sett at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen bidrar til å tolke og utvikle det norske regelverket i tråd med motorvognforsikringsdirektivet, 2009/103 EØF.

I det følgende vil vi se nærmere på eksempler på hvordan motorvognforsikringsdirektivet har påvirket norsk erstatningsrett, og hvordan det fortsetter å påvirke dette rettsområdet.

FINANGER I OG FINANGER II – STATENS ERSTATNINGSANSVAR ETTER FEIL GJENNOMFØRING AV EØS-DIREKTIVER

Frem til lovendring den 15. juni 2001 inneholdt bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b en regel som begrenset passasjerers rett til erstatning for personskade. Bestemmelsen gjaldt for de tilfeller der skadelidte frivillig satt på med en fører som vedkommende visste, eller måtte vite, var ruspåvirket. Det var kun i unntakstilfeller, dersom det forelå særlige grunner, at passasjeren kunne ha krav på erstatning.

Ved gjennomføringen av direktivene om motorvognforsikring på begynnelsen av 1990-tallet foretok lovgiver endringer i bilansvarsloven. Justisdepartementet vurderte da at EØS-reglene ikke var til hinder for at medvirkningsregelen i § 7 tredje ledd bokstav b kunne opprettholdes, selv om regelen ble ansett å være en strengere medvirkningsbestemmelse enn den alminnelige medvirkningsregelen i bilansvarsloven § 7 første ledd.

I 1995 ble en ung kvinne alvorlig skadet i en trafikkulykke. Hun hadde vært passasjer i en bil hvor hun visste at føreren var påvirket av alkohol. Spørsmålet om avkortning i erstatning til passasjer i dagjeldende regel i bilansvarsloven § 7 tredje Iedd bokstav b kom på spissen.

I Høyesteretts avgjørelse i Finanger I inntatt i Rt-2000-1811 ble det slått fast at regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b var i strid med EØS-avtalen.

I saksforberedelsen for Høyesterett ble det innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, som fastslo at den norske regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b var i strid med motorvognforsikringsdirektivet. Regelen ble ansett å være et direktivstridig unntak fra forsikringsdekningen motorvogndirektene krever. Bestemmelsen var ikke å anse som en medvirkningsregel som kunne reguleres under de nasjonale erstatningsreglene, slik norske myndigheter hadde forutsatt ved gjennomføringen av direktivene.

Ettersom norske myndigheter hadde vurdert bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b opp mot EØS-direktivene ved gjennomføringen av EØS-avtalen, og valgte å opprettholde bestemmelsen, måtte Høyesterett forholde seg til den norske bestemmelsen til tross for at denne ble ansett å være direktivstridig. Resultatet ble at skadelidte måtte tåle avkortning i erstatningen. Høyesterett skrev i klare ordelag at det var lovgivers oppgave å gjennomføre EØS-direktivet, og resultatet ble en senere lovendring.

Skadelidte gikk deretter til søksmål mot Staten v/Justisdepartementet og gjorde gjeldende erstatningsansvar for uriktig gjennomføring av EUs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen. I Finanger II inntatt i Rt-2005-1365 la Høyesterett i plenum til grunn at staten etter EØS-avtalen og EØS-loven kunne bli ansvarlig for uriktig gjennomføring av et direktiv dersom det foreligger en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse fra statens side. Høyesterett konkluderte med at ordlyden i og formålet med de tre motorvognforsikringsdirektivene av 1972, 1983 og 1990 tilsa klart – når disse ble sett samlet – at det ikke var grunnlag for å unnta passasjerer som satt på med påvirket bilfører fra forsikringsdekningen. Staten ble etter dette kjent erstatningsansvarlig.

LOVGIVERS HELOMVENDING ETTER EFTA-DOMSTOLENS RÅDGIVENDE UTTALELSE – BILANSVARSLOVEN § 4 – OPPREISNING

Ved erstatning etter bilansvarsloven § 4 har skadelidte i dag krav på å få utbetalt oppreisningserstatning fra ansvarlig forsikringsselskap dersom vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-5 er oppfylt. Slik har det ikke alltid vært.

Denne rettigheten ble en realitet etter 1. juli 2009. Før dette inneholdt bilansvarsloven en bestemmelse hvor det uttrykkelig fremgikk at regelen om oppreisning i skadeserstatningsloven § 3-5 ikke fikk anvendelse i saker om erstatning etter bilansvarsloven. Oppreisningserstatning ble ansett å være et personlig ansvar som måtte kreves direkte av skadevolderen.

I sak for Oslo tingrett i september 2006 anførte saksøker at det var i strid med EUs motorvognforsikringsdirektiv å unnta oppreisning fra den obligatoriske forsikringsdekningen fra bilansvarsloven. Bakgrunnen for saken var en skadelidt som ikke fikk utbetalt tilkjent oppreisningserstatning på grunn av den personlige skadevolders dårlige økonomi.

Retten besluttet å innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. I uttalelse av 20. juni 2008 fant EFTA-domstolen at den norske ordningen var uforenelig med EØS-retten.  Dette utløste en lovgivningsprosess som endte med lovendring som ga skadelidte rett til å kreve oppreisningserstatning fra bilansvarsforsikringen i saker etter bilansvarsloven fra og med 1. juli 2009.

UTFORDRINGER KNYTTET TIL NYE EL-KJØRETØY – VIL DAGENS ORDNING STÅ SEG?

EØS-retten og motorvognforsikringsdirektivet har også i de senere år fortsatt å utfordre bilansvarslovens regler. Nye motoriserte fremkomstmidler som elsykler og selvbalanserende kjøretøy faller inn under en naturlig språklig forståelse av motorvogndefinisjonen i bilansvarsloven og motorvognforsikringsdirektivet.

I Norge har lovgiver imidlertid tatt et klart standpunkt hva gjelder selvbalanserende kjøretøy og har unntatt disse kjøretøyene fra forsikringsplikten i særskilt forskrift.  En slik ordning medfører at selvbalanserende kjøretøy omfattes av Trafikkforsikringsforeningens ansvar etter trafikktrygdforskriften § 2 andre ledd. Tilsvarende gjelder imidlertid ikke for elsykler, da disse ikke er blitt unntatt fra forsikringsplikten med hjemmel i bilansvarsloven § 3 fjerde ledd, og vil da heller ikke gå under ansvaret til Trafikkforsikringsforeningen i medhold av trafikktrygdforskriften § 2 andre ledd.

Samferdselsdepartementet ba i brev av 12. juni 2014 om en vurdering fra lovavdelingen av om motorvognforsikringsdirektivet er til hinder for å unnta elsykler fra Trafikkforsikringsforeningens plikt til å dekke skade som er gjort av motorvogner som er fritatt fra forsikringsplikten etter trafikktrygdforskriften § 2 andre ledd. I tolkningsuttalelse fra lovavdelingen inntatt i JDLOV-2014-636B av 3. november 2014 fremgår det at «Hvorvidt det utover forsikringsplikten etter bilansvarslova også er adgang til å unnta sykler med elektrisk hjelpemotor og selvbalanserende kjøretøy fra Trafikkforsikringsforeningens ansvar etter trafikktrygdforskriften § 2 annet ledd, beror etter dette på om kjøretøyene omfattes av motorvognforsikringsdirektivet».

Spørsmålet har verken blitt behandlet i EU-domstolen eller EFTA-domstolen. Lovavdelingen viser videre til at medlemslandene har valgt forskjellige løsninger på problemstillingen; Sverige har unntatt elsykler og selvbalanserende kjøretøy fra forsikringsplikten og den kollektive erstatningsordningen, samt at Danmark har valgt tilsvarende løsning som en prøveordning. Tyskland har på sin side innført krav om gyldig ansvarsforsikring. Konklusjonen i 2014 var at «Lovavdelingen anser etter dette spørsmålet som usikkert, men slik at det foreligger en risiko for at et eventuelt unntak fra forsikringsselskapenes plikt til i felleskap å dekke skader gjort av disse kjøretøyene vil kunne bli ansett for å være i strid med motorvognforsikringsdirektivet dersom spørsmålet blir brakt inn for domstolene eller EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-domstolen.»

Rettstilstanden synes etter dette å være uavklart, og det nærmeste vi har kommet en rettslig behandling av spørsmålet var Høyesteretts dom inntatt i HR-2016-2228-A. Saken gjaldt spørsmålet om kjøring med tohjulet selvbalanserende kjøretøy i alkoholpåvirket tilstand rammes av vegtrafikkloven § 22 første ledd.

Høyesterett fastslo at det er klart at selvbalanserende kjøretøy omfattes i motorvogndefinisjonen i vegtrafikkloven § 2 da det er en innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner, og den blir drevet frem med elektrisk motor. I avsnitt 22 skrev imidlertid Høyesterett at hvorvidt det etter omstendighetene er grunn til å foreta en innskrenkende fortolkning av motorvognbegrepet i vegtrafikkloven § 22 må det ses hen til «den trafikkmessige betydning av innretningen, innretningens størrelse, fart og vekt. Det må med andre ord foretas en samlet vurdering av innretningens farlighet for fører og tredjemann.»

I avsnitt 28 konkluderte Høyesterett med at «Farepotensialet ved bruk av selvbalanserende kjøretøy er klart nok mindre enn for biler, motorsykler og mopeder, men det kan vanskelig sies å være ubetydelig. Det fremstår på ingen måte som meningsløst å stille krav om at den som kjører et selvbalanserende kjøretøy, skal være edru. Det hensyn at forbudet ikke bør ramme unødvendig og urimelig vidt, kan ikke begrunne en innskrenkende fortolkning av vegtrafikkloven § 22 for slike kjøretøyer.»

I forhold til bilansvarsloven har imidlertid lovgiver som ovenfor nevnt valgt å unnta selvbalanserende kjøretøy fra forsikringsplikten i medhold av bilansvarsloven § 3 fjerde ledd som gjelder «serskilt nemnde motorvogner når han meiner at vognene sjølve eller bruken av dei, er til serleg liten fare i vegferdsla». Høyesteretts dom av 31. oktober 2016 tok ikke sikte på å avklare Norges forpliktelser etter motorvognforsikringsdirektivet, men Høyesteretts konklusjon kan trekke i retning av at innretningens bruk, størrelse, fart og vekt kan tale for at det er behov for forsikringsplikt. Utviklingen har imidlertid gått i motsatt retning. I oppdrag fra Samferdselsdepartementet har Vegdirektoratet i januar 2017 foreslått endringer av en rekke forskrifter som innebærer at både elsykler og små elektrisk kjøretøy, herunder tohjuls rullestoler med selvbalanserende teknologi, skal behandles som vanlige sykler. Dette innebærer at eier ikke har plikt til å tegne ansvarsforsikring og at Trafikkforsikringsforeningen ikke plikter å dekke skade som slike kjøretøy forårsaker.

Løsningen som norske myndigheter har valgt i forhold til selvbalanserende kjøretøy harmonerer med motorvognforsikringsdirektivet artikkel 5 punkt 2. Det kan derfor stilles spørsmåltegn ved hvorfor norske myndigheter ikke har valgt samme ordning for elsykler og små elektroniske kjøretøy, når dette skaper tvil om hvorvidt Norge oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Så lenge det er uavklart hvordan man klassifiserer elsykler og små elektriske kjøretøy i forhold til motorvognforsikringsdirektivet artikkel 1, er det usikkert om den ordningen norske myndigheter har valgt i dag vil stå seg i henhold til EØS-retten.

Maja Agnes Simonsen

Hei! Jeg heter Maja Agnes Simonsen og er advokat i Advokatfirmaet Halvorsen & Co. Siden jeg begynte i firmaet som advokatfullmektig i 2011, har jeg spesialisert meg i rettsområdet personskadeerstatning. Jeg mener at en spesialisert personskadeadvokat må ha god kjennskap til trygderettigheter og hvilke krav en personskade kan utløse under ulike forsikringsordninger. Jeg bistår derfor ofte den skadelidte overfor NAV, kommune og øvrige forsikringsselskap i tillegg til ansvarsforsikringen. Ved å ha ekspertise og holde meg faglig oppdatert på alle rettsområdene, kan jeg på best mulig måte bistå den skadelidte i den vanskelige tiden etter en ulykke. Med Personskadebloggen håper jeg at vi kan nå ut til flere som trenger veiledning og hjelp, i tillegg til å dele våre erfaringer på et spennende og dynamisk rettsområde.

Mer informasjon om advokaten
Vis alle innlegg